Min Utrolige Oppdagelse Av Islam

Da noen nylig spurte meg om hvordan jeg trådde inn i islam, ble jeg ganske overasket og litt satt tilbake. For jeg har aldri tenkt på det å bli en del av islam som å ha skjedd ved en enkelt hendelse. Når begynte jeg først å stille spørsmålstegn ved katolisismen? Når vill jeg først bli muslim? Svarene på disse spørsmålene og mange andre, er mer krevende enn noe jeg kunne forestilt meg. For å virkelig svare på disse spørsmålene, er jeg nødt til å starte på begynnelsen, sånn at dere skjønner at det var hvor jeg hadde kommet i livet som gjorde at jeg til slutt aksepterte sannheten ved islam. Jeg ble muslim ved en alder av 67 år, og jeg takker Gud for at Han velsignet meg slik at jeg kunne bli en trofast følger av islam.

«Den som Allah (velvillig) har til hensikt å gi veiledning, hans bryst gjør Han vidt for islam. Og den som Han har til hensikt å la bli i villfarelsen (av rettferdighet takket være det mennesket selv har valgt å kjøpe), hans bryst gjør Han svært trangt ved en (slik) hard innsnøring, som om han klatret opp i himmelen (noe høytliggende) med store vansker. Slik setter Allah (nedverdigelsens) pine over dem som ikke tror.»

(Koranen 6:125)

Jeg vokste opp i ett strengt katolsk hjem, som den mellomste datter av tre barn. Min far jobbet hardt og lenge hver dag. Han pleide å dra tidlig om morgenen og komme hjem sent hver kveld. Alt dette gjorde han sånn at min mor kunne være hjemme og passe på mine søstre og meg. En fryktelig trist og uheldig dag fortalte min mor oss at min far hadde vært i en bilulykke. Plutselig var han død, og hele vår verden var snudd opp ned. Med alle endringene som skjedde, fortalte min mor oss at hun skulle begynne å jobbe igjen. Min mor, som tidligere hadde vært sykepleier, ble nå tvunget til å jobbe for å kunne forsørge oss. Hun fikk jobb ved det lokale sykehuset, og endte ofte med å jobbe to skift. Med dette nye ansvaret, klarte ikke lenger vår mor å følge vår oppvekst. Og selv om vi gikk på katolsk skole, så hindret jobben hennes fra å våke over sine døtre.

Så, med mye ledig tid, endte jeg opp med å tilbringe mye tid sammen med vennene mine på lokale kafeer. Det var der jeg traff en veldig hyggelig muslimsk man, som senere ble min ektemann. Min mor visste ikke at jeg tilbrakte tid sammen med denne mannen. Faktisk, da jeg fortalte henne at jeg var blitt forelsket og ønsket å gifte meg, så advarte hun meg med å si at vi var fra forskjellige bakgrunner og derfor ville ende opp med å få problemer. Hun hevdet at hvis vi noen gang fikk barn, så ville det uten tvil oppstå problemer grunnet våre forskjellige religioner. På en alder av 20, kunne jeg ikke forestille meg at vi skulle ha problemer i ekteskapet vårt. Jeg var så forelsket, og glad for at noen ville ta vare på meg. Min ektemann var ikke særlig religiøs på denne tiden, og jeg følte egentlig jeg ville klare å få ham til å konvertere til katolisismen. I forhold til det at vi ikke hadde samme etniske bakgrunn, så anså jeg meg selv for mye mer fordomsfri og gledet meg over å få omfavne en ny kultur.

De neste årene, så virket alt perfekt. Vi var glade sammen, og kulturforskjeller bød ikke på ett eneste problem. Gud velsignet oss med en vakker sønn, og noen år senere med en vakker datter. Slik fortsatte livene våre, og jeg begynte til og med å ta barna mine med i kirken. Ektemannen min hindret oss aldri fra å delta på den ukentlige messen, hver søndag. Men, etter at dette hadde pågått en stund, fortalte han meg at han ikke lenger ønsket at barna våre skulle gå i kirken. For å være ærlig, så ble jeg opprørt og sint. «Men hvorfor ikke,» spurte jeg. «En hvilken som helst religion er bedre enn ingen». Jeg klarte ikke å forstå skaden ved å ta dem med meg i kirken. Frem til nå hadde vi aldri diskutert religion. Jeg hadde faktisk aldri stilt spørsmålstegn ved hvorvidt en annen religion enn katolisismen kunne være sann. Jeg var født en katolikk, og tenkte at katolisismen var den rette religion. Grunnet årsaker som jeg ikke en gang klarer å identifisere, virket det som om mange problemer plutselig ble tydelige. Vi kranglet hele tiden – om alt og alle. Nå ble plutselig de små tingene til store problemer. Religion ble ofte utgangspunktet fro krangler. Det samme gjaldt kulturforskjeller. Vi kranglet om vår svigerforeldre, men det mest alvorlige var at vi kranglet vi kranglet om hvordan vi skulle oppdra våre barn. Alt som min mor hadde advart oss om, skjedde.

Det eneste positive var visdommen, ærligheten og kjærligheten min ektemanns far, min svigerfar hadde for vårt ekteskap. Min svigerfar elsket sin sønn og sine barnebarn, men han elsket også meg som sin egen datter. Han var en veldig religiøs og dedikert muslim, og en veldig vis mann. På denne tiden, ettersom jeg ikke var omringet av islam, ble min svigerfar min første ordentlige introduksjon til islam. Han ba hver bønn, fastet når det var Ramadan, og var snill med de fattige. Faktisk var min svigerfar så snill mot de trengende, at hver dag etter at han kom hjem fra ettermiddagsbønnen i moskeen så inviterte han dem til å spise lunsj med seg. Dette gjorde han hver eneste dag. Slektningene hans husket at han fortsatte med dette helt til han døde ved en alder av 95 år.

Min svigerfar likte ikke at jeg kranglet med ektemannen min, og forsøkte å veilede oss slik at barna ikke skulle lide på grunn av oss. Han forsøkte desperat å finne en løsning. Han advarte sin sønn mot å tillate meg å praktisere min tro, men det handlet ikke lenger om religion. Jeg var frustrert og ønsket å ta en pause i forholdet vårt. Når jeg ba min ektemann om å ta ut separasjon, var han enig i at dette muligens var det beste. Du kjenner ordtaket, «Fravær gjør at hjertet vokser.» Vell, ikke i vårt tilfelle. Faktisk så gjorde avstanden at hjertene våre vokste fra hverandre. Etter separasjonen ønsket vi begge permanent avstand, og vi ble enige om å skilles. Selv om jeg virkelig ønsket at barna mine skulle bo med meg, følte vi begge at det var bedre at de vokste opp hos sin far. Han var i en mye bedre posisjon, finansielt, til å ta hånd om dem og gi dem det de trengte; noe jeg ikke var klar til å gi dem. Hvordan jeg lengtet etter dem hver kveld. Jeg flyttet tilbake til min mor og fortsatte å se mine barn hver helg. Min eksmann satte av barna våre fredag ettermiddag og hentet dem igjen tidlig søndag morgen. Selv om denne ordningen var smertefull, var den bedre enn ingenting.

Hver kveld før jeg gikk til sengs, leste jeg fra Bibelen. Når mine barn besøkte meg, pleide jeg å lese en passasje for mine barn uansett om de forsto det eller ikke. En kveld, etter at jeg hadde lest en passasje, ba jeg om hjelp fra Jesus, neste kvel fra englene, neste kveld fra helgenene og neste kveld fra Jomfru Maria. Men en kveld hadde vi ingen igjen å spørre, jeg hadde gått tom for helgener. Så nå sa jeg ‘vi skal be Gud om hjelp.’ Min sønn sa ‘Greit, hvem er nå gud?’. Jeg svarte ‘Han er den som skapte deg og som skapte meg. Han er vår nabo for alltid’. Han tenkte nøye over disse ordene. På grunn av dette tok han korset. Jeg sa ‘takk nå Gud’. Han så på korset og sa ‘Mamma hver er dette?’. Jeg sa ‘Dette er Gud. Han er Guds sønn’. Han svarte ‘Men du fortalte meg nettopp at Gud er for alltid. Hvorfor er denne død?’ Jeg hadde aldri i hele mitt liv innsett dette. Han spurte meg hvor denne fra. Og jeg sa, ‘han kom fra Jomfru Marias livmor’. Han sa ‘så han ble født en gang’. Jeg sa ‘vell, ja’. Men så sa han ’Men du fortalte meg at han er for alltid. Han dør ikke og han fødes ikke.’ Min sønn, som nå var 8, spurte meg direkte, «Mamma, hvorfor ber du ikke bare Gud om hjelp direkte?» Jeg var overasket og satt tilbake, og husker at jeg følte meg litt sjokkert over det faktum at han stilte spørsmålstegn ved min religion. Jeg fortalte ham at jeg også spurte Gud. Lite visste jeg, at denne sønnen min vill vokse opp til å bli en torn i min side, ved alltid å minne meg på å tilbe den Ene, Sanne Gud. Takk Gud.

Jeg endte opp med å gifte meg igjen noen år senere, og flyttet til Australia med min nye ektemann. Min eksmann flyttet sin familie til Saudi Arabia. Jeg lengtet etter å se barna mine men det endte opp med å være i Italia at jeg startet min nye familie som mor til 3 små døtre. Fremdeles pleide jeg å be «i Faderen, Sønnen og den hellige ånds navn», hver kveld. Årene gikk raskt. Jeg var så glad en sommer; min sønn og datter skulle komme å besøke meg. Så mange ting raste gjennom hodet mitt. Ville de være glade for å se meg etter et så langt opphold? Hva skulle vi snakke om? Jeg ba om hjelp. Alle mine redsler forsvant i det øyeblikket jeg fikk øyne på barna mine på flyplassen. Det var et umiddelbart bånd mellom mor og barn, og det var som om lite tid hadde gått. Min sønn var mest snakkesalig. Han minnet meg på at de ikke spiser svin, eller matretter som inneholder alkohol. Jeg fortalte ham at jeg husket dette om hans religion. Jeg fortalte ham også at jeg heller ikke spiste svin eller drakk alkohol, en vane som hadde blitt igjen etter den tid da jeg var gift med hans far. Når det gjaldt vin, vell, jeg skulle passe på å slutte å bruke den i mat når de var hjemme med meg.

Vi hadde en nydelig sommer, der vi ble kjent med hverandre. De ble kjent med sine nye søstre, dro på piknik, på tur og svømte. Jeg ville ikke at det skulle ta slutt. Men jeg visste at de hadde et liv i Saudi Arabia, og de var nødt til å dra tilbake. Jeg spurte datteren min hvordan hun ble behandlet av sin stemor, og jeg ble veldig glad da hun fortalte at hun ble behandlet som en datter.

Mine barn kom og besøkte meg to ganger til, den sommeren. Når sønnen min ble 21, kom han for å bo hos oss i 56 måneder. Vi diskuterte religion så bustene føyk! Min sønn og jeg har ganske like personligheter, men vi har våre forskjeller – og de er veldig tydelige! Når jeg fort mister hodet i diskusjoner, klarer min sønn å holde seg rolig og kontrollert. Selv om vi røyk i tottene på hverandre, tror jeg det er i vår favør at vi kan finne en balanse i diskusjonene. Vi er veldig like på den måte at vi er generøse, hjelpsomme og kjærlige mennesker. Det jeg ser mest opp til hos min sønn er hans fulle dedikasjon til nesten alt han gjør. Han er en snill og forsiktig person, men har sterke etiske overbevisninger og prøver å oppnå det han bestemmer seg for, noe jeg respekterer veldig. Jeg ser opp til hans evne til å forholde seg rolig i stressende situasjoner. Han er veldig logisk og blir ikke værende lenge ved ett problem. Han forsøker simpelthen å finne løsninger og objektivt evaluere situasjoner så mye som mulig. Jeg fortsatte å be om at min sønn vill finne det i seg å klare å konvertere til katolisismen. Jeg ønsket så sterkt at han skulle bli prest – jeg følte at han ville blitt en dyktig prest. Han var en god gutt, og hadde gudsfrykten i seg. En god kvalifikasjon for presteskapet. Da jeg en gang fortalte han at han vill ha blitt en dyktig prest, så smilte han og svarte at det er mer sannsynlig at hans mor blir muslim enn at han blir katolsk prest.

Etter 6 måneder så uttrykket min sønn et ønske om å dra til USA. Etter hvert så slo han seg til ro i USA og stelt i stand et hjem i Miami, Florida. I mellomtiden ble jeg enke, med en tenåringsdatter igjen i huset. Min sønn hadde veldig lyst til at vi skulle flytte til USA med ham, så jeg dro og tok med meg min 17 år gamle datter. Vi likte oss godt i USA, og datteren min klarte tidlig å skape et liv for seg selv. Ingenting hadde forandret seg mellom min sønn og meg, og vi fortsatte å diskutere islam og katolisismen, selv om ingen av oss ville gi seg. Noen ganger, når treenighetslæren ble samtaleemne og jeg ikke kunne si imot ham, veivet jeg bare hånden og forlot rommet. Jeg ble veldig sint for det jeg anså som et angrep på min religion.

«Hvor kan du ikke være som alle andre, » spurte jeg. «Andre muslimer aksepterer meg, og forsøker ikke å få meg til å konvertere.» «Jeg er ikke som alle andre, » svarte han. «Jeg elsker deg. Jeg er din sønn og jeg vil at du skal komme til paradiset.» Jeg fortalte ham at jeg kommer til paradiset – Jeg er en god, ærlig kvinne, som ikke lyver, stjeler eller jukser.» Sønnen min svarte, «Disse tingene er nødvendige og hjelpefulle i dette livet, men i Koranen står det gjentatte ganger at Allah tilgir ikke Shirk (Polyteisme). Koranen forteller at den ENESTE synd Gud ikke tilgir er det å assosiere andre med Ham, men Han tilgir alt annet om Han ønsker.» Han ba meg om å lese, lære og å oppdage islam. Bøker ble bragt, slik at jeg skulle få utvide horisonten. Jeg nektet. Jeg var født katolikk, og skulle dø katolikk.

I løpet av de neste 10 årene så fortsatte jeg å bo nær min sønn, hans kone og familie. Jeg ønsket, likevel, også å tilbringe tid med datteren min, som fremdeles levde i Saudi Arabia. Det var ikke enkelt å få visum. Min sønn vitset med at hvis jeg aksepterte islam, så ville det være visumet nødvendig for å få komme inn i Saudi Arabia; For da ville jeg kunne få et Umrah-visum (pilgrimreise til Mekka, Saudi Arabia visum). Jeg fortalte ham tydelig at jeg ikke var muslim. Etter mye hardt arbeid og å ha skaffet noen kontakter, ble jeg endelig gitt et visum for å se datteren min, som nå var blitt mor til tre barn. Før jeg dro så klemte sønnen min meg, fortalte meg hvor mye han elsket meg og hvor mye han ønsket at jeg skulle komme til paradiset. Deretter fortsatte han med å fortelle hvordan han hadde alt han ønsket i dette livet, bortsett fra en mor som var muslim. Han fortalte meg at han ba til Gud (Allah) om Han (FVMH) kunne få meg til å akseptere islam, hver eneste dag. Jeg fortalte ham at det kom aldri til å skje.

Jeg besøkte datteren min i Saudi Arabia, og ble forelsket i landet, været og folkene. Etter at 6 måneder var omme, så ville jeg ikke dra, og søkte om en forlengelse. Jeg hørte Adhan (bønneropet) 5 ganger hver dag, og så de hengivne stenge butikkene sine og dra til bønn. Selv om det var veldig rørende, fortsatte jeg å lese fra Bibelen hver morgen og kveld, og sa rosenkransbønnen hele tiden. Ikke en eneste gang snakket min datter eller andre muslimer om islam med meg, eller forsøkte å få meg til å konvertere. De respekterte meg, og tillot meg å praktisere min religion.

Sønnen min kom til Saudi Arabia for å besøke meg. Jeg var så glad – Jeg hadde savnet ham sånn. Med en gang han kom ville han forsøke å overbevise meg, han snakket om Gud og Guds Enhet. Jeg var sint. Jeg fortalte ham at jeg hadde vært i Saudi Arabia i over ett år og ikke en eneste gang hadde noen talt om religion til meg. Og han, allerede på sin andre natt her, hadde begynt å forkynne. Han beklaget, og forklarte hvor mye han ønsket at jeg skulle akseptere islam. Igjen fortalte jeg ham at jeg aldri kom til å forlate kristendommen. Han spurte meg om treenigheten, og hvordan jeg kunne tro på noe som rett og slett ikke ga logisk mening. Han minnet meg på at til og med jeg hadde spørsmål om disse tingene. Jeg fortalte ham at ikke alt trengte å ha en mening – man trenger bare troen. Det virket som om han aksepterte dette svaret, og jeg var glad for at jeg endelig hadde vunnet en diskusjon om religion. Min sønn ba meg deretter om å forklare mirakelfødselen til Jesus, Guds Sønn. Han var stille hele tiden men jeg snakket – igjen innvendinger – min sønn, stille? Da jeg var ferdig spurte han meg, «Mamma, hvis Jesus døde for våre synder på en fredag og deretter som du sier, gjenoppsto etter tre dager, hvem styrte så verden i disse tre dagene? Mamma, forklar meg det?» Jeg tenkte over logikken ved spørsmålet hans, og der og da innså jeg at det ikke ga mening i det hele tatt.

Jeg sa «Jesus var Guds sønn. Jesus og Gud er en og den samme.» Min sønn svarte, «Kyr har kalver; små kyr. Katter har kattunger; små katter. Mennesker har barn; små mennesker. Når Gud har en sønn, hva er han? En liten Gud? Hvis det er tilfellet, har du da to guder?» Deretter spurte han, «Mamma, kan du noen gang bli en Gud?» Jeg fortalte ham at det var et latterlig spørsmål. Mennesker kan aldri bli guder. (Nå ble jeg virkelig sint) Deretter spurte han meg «Var Jesus et menneske?» Jeg svarte «Ja.» Deretter sa han «Derfor kunne han aldri være en gud. Det å hevde at Gud ble menneske er også en absurditet. Gud tjener ikke på å ta på seg menneskelige egenskaper, fordi det ville bety at skaperen blir Sin egen skapelse. Skapelsen er et produkt av Skaperens kreative handlinger. Hvis skaperen blir Sin egen skapelse, ville det bety at Skaperen skapte seg selv, som er en tydelig absurditet. For å bli skapt, måtte Han først ha ikke eksistert, og, hvis han ikke eksisterte, hvordan kunne han skape? Videre, hvis Han ble skapt, ville det bety at Han hadde en begynnelse, som ville motsie hans evige væren. Av definisjon så trenger skapelse en Skaper. Således er det en tydelig motsigelse. Det å hevde at Gud ble Hans skapelse antyder at Han ville trenge en skaper, noe som ville være et latterlig konsept. Det motsier hele det fundamentale konseptet om at Gud ikke er skapt, ikke trengte noen skaper og er Skaperen. Selv om jeg visste at jeg ikke hadde noe svar til Ham, svarte jeg «la meg tenke på det.»

Den kvelden tenkte jeg hardt og lenge over det sønnen min hadde sagt. Tanken om Jesus som Guds sønn ga ikke mening lengre. Jeg kunne heller ikke akseptere at Gud og Jesus var en og den samme. Før jeg la meg den kvelden, så va sønnen min meg om å be til Gud før jeg sov, og å be Ham alene om å vise meg den sanne veien. Jeg lovet sønnen min at jeg virkelig skulle be til Gud om svaret. Jeg gikk på rommet mitt og leste fra boken som sønnen min hadde gitt meg.

Deretter åpnet jeg Den Hellige Koranen og begynte å lese. Det var som om en vekt ble løftet fra hjertet mitt. Jeg følte meg annerledes. Jeg så sannheten i islam. Hva hadde jeg kjempet mot i alle disse årene?

Den kvelden ba jeg til Gud alene – ikke til Jesus, ikke til Maria, ikke til englene, helgenene eller den hellige ånd. Jeg gråt og ba bare til gud om veiledning. Jeg ba om at hvis islam var det rette det rette valget så måtte hjertet og sinnet mitt endres. Jeg la meg, og morgenen etterpå så våknet jeg og fortalte sønnen min at jeg var klar til å akseptere islam. Han var forundret. Vi begynte begge å gråte. Datteren og barnebarnet mitt ble ropt ut for å overvære at jeg sa Shahadaen, (den muslimske troserklæringen om at Allah er en, og aksepteringen av Muhammed (Fred og velsignelses over Allahs profet) som Guds profet. ) på arabisk, italiensk og på engelsk.

أشھد أن لا إله إلاَّ لله و أشھد أن محمد رسول لله
“ASH-HADU ANLA ELAHA ILLA-ALLAH WA ASH-HADU ANNA MOHAMMADAN RASUL-ALLAH”.
«Det finnes ingen Gud utenom Allah og Muhammed (FVMH) er hans Sendebud og Siste Profet»

Shahada / Erklæring om tro video

 

Shahadaen er den muslimske troserklæringen om at Allah er en, og aksepteringen av Muhammed (Fred og velsignelses over Allahs profet) som Guds profet. Jeg kjente meg som en forandret kvinne. Jeg var glad, som om noen hadde fjernet et mørkt slør fra hjertet mitt. Ingen av dem som kjente meg kunne tro at jeg hadde konvertert. Noen ganger kunne jeg ikke tro det selv! Men islam kjentes så riktig, så fredelig og så rolig!

Etter at min sønn dro tilbake til USA, lærte jeg hvordan jeg skulle resitere Surahal- Fatiha på arabisk og har siden lært å gjennomføre bønnene. Jeg fortsatte med livet som før; bortsett fra at nå er jeg muslim. Jeg elsket alltid å delta i familiesammenkomster med min datter, og sosiale sammenkomster i tillegg. Jeg pleide å delta i familie og venners bryllup, hennafester, aqiqah (graviditetsfest) og sammenkomster når noen døde. Omtrent 6 måneder etter at jeg hadde konvertert, deltok jeg i en begravelse som virkelig rørte meg og forsterket min tro på hvor vakker en religion islam er. En ung gutt hadde dødd av sykdom. Idet min datter var klar til å gi sine kondoleringer, spurte jeg henne om hun kjente familien godt. Hun svarte at det gjorde hun ikke. «Så hvorfor gå?» spurte jeg. «Fordi familien sørger, og det er min plikt i islam å gå og kanskje tilby støtte der jeg kan». Jeg bestemte meg for å kle meg og å gå med henne. Jeg gikk sammen med datteren min for å kondolere til guttens familie, og ble overveldet av hvor mange som hadde møtt opp. Alt jeg kunne tenke på når jeg så den sørgende familien, var hvor vakker en religion islam er, der så mange følte at det var deres ansvar å gi støtte. Og den ene sammenkomsten, hvor muslimer viste sympati for hverandre, er enda et øyeblikk som beviste islams skjønnhet.

Nå har jeg vært muslim i 8 år, Alhamdullilah. Siden den gang har jeg utført Umrah to ganger med min sønn og datter. Min sønn, datter og jeg besøkte Kaba (i Mekka, Saudi Arabia) og den Hellige Profets Moske i Medina. Jeg feiret nylig min 75te fødselsdag Alhamdullilah. Noen ganger tenker jeg tilbake på alt det vanskelige og hjertesorgen jeg må ha forårsaket min sønn, men han var veldig glad for å ha tjent meg ved å vise meg veien til islam. Deretter sa han at Profeten (FVMH) fortalte en person, «Paradis ligger under mors føtter». Denne Hadithen betyr at du burde tjene din mor og ta godt vare på henne. Det er sikkert at ved å ha vært ved mine føtter så fantes paradiset for begge oss to. Jeg lurer også på om hvis min datter hadde presset meg litt, så hadde jeg kanskje konvertert tidligere. Men sønnen min minnet meg på at Allah er den beste planlegger. Og det er bare ham (SWT) som kan gi en person Hidaya (veiledning).

«I sannhet, den du ønsker (å lede på den rette veien), leder du ikke på den rette veien på egen hånd, men den Allah vil, rettleder Han på den rette veien (gjennom deg).»

(Koranene 28:56)

Den beste måten som Allah hadde beæret meg på, var ved å lede meg inn på islams vei og gjøre meg muslim, og InshAllah bringe meg sammen med min sønn i Paradis.
« AMEEN »